Uforglemmelige dager i Malawi!

De siste dagene har jeg vert uten internett og her kommer derfor et utdrag fra reisedagboka de siste dagene.

30. mars 2012

Klokka 09.40

Vi har forlatt Linlongwe og legger ut på en lang kjøretur til Chikwawe! Vi var innom en bensinstasjon for å fylle bensin, men vi fikk beskjed om at hele Linlongwe var tom for drivstoff. Han kalte det «disaster». Vi er enig. Så med litt over halv tank på vår kjære toyota håper vi på å nå fram til landsbyen også tar vi problemet der fra. De fire fotballene vi fikk sponsa av Intersport Seljord er nå fyllt opp med luft og jeg gleder meg til å gi de bort til noen afrikanske fotballgutter. Tenk for en glede!

Det er en opplevelse i seg selv bare å kjøre innover i bushen i Malawi. Det kryr av mennesker og dyr overalt langs veiene. Kvinnene bærer det meste på hodet, enten det er store bøtter med vann eller sekker med ris. Jeg ler litt når jeg ser en av dem med en trillekoffert på hodet. Jeg har lyst å stoppe og fortelle henne konseptet med hjul, men da ødelegger jeg underholdningen så jeg dropper det. Det er veldig mye spennende å se, men det er også ekstremt mye fattigdom. Selv om menneskene her ikke har mye er de veldig glade. De hilser og ler med og av oss. Veien blir dårligere og dårligere jo lenger vi kommer og det får meg til å tenke hvordan det var når bestefar kjørte her. Hele tiden tenker jeg på bestefar og på at han har vert her. Jeg går virkelig i hans spor.

På veien har vi stoppet to ganger. Vi stoppet først ved en stor gjeng med fotballgutter som spilte med noe plastik de hadde knytt sammen. Da vi ga dem en ekte fotball var jubelen overveldende! Vårt neste stopp var hos noen gutter langs veien som det viste seg at bodde i en landsby et steinkast unna. Innbyggerne i landsbyen var litt skeptiske til to innmari bleike nordmenn, men når vi samla dem og delte ut litt klær fra Norge løsna det og de var overlykkelig. Det er vanskelig å beskrive den følelsen jeg får når jeg ser de vakkre afrikanske barna smile fra øre til øre på grunn av det vi gjør.

Nå nærmer det seg Nkhotakota district og landsbyen! Det kribler i hele kroppen!

Klokka 21.15

Vi er i sengs. Det blir tidlig mørkt og tidlig kvelden. Etter mye om og men endte vi opp på Santiri inn, et lite hotell ved Lake Malawi.

Møtet med Chikwawe var helt magisk. Jeg får frysninger bare av å tenke på det. Da vi kjørte inn til den lille landsbyen kjente jeg meg spent, nervøs og redd. Etter bilen kommer det plutselig en ung mann løpende og skriker: «Sverre! Sverre!». Det er Raphael, en av mennene i landsbyen som kjenner pappa godt. Det er stor gjensynsglede og når han ser meg og pappa introduserer meg som sin datter avbryter Raphael og sier: «Lise Marit?!». Jeg blir helt satt ut, han vet hvem jeg er og kan navnet mitt! Men det stopper ikke her, Raphael fortsetter: «Welcome home, where is Simen?». Det er ikke til å tro, jeg må le. Han viser meg barna sine og de to yngste heter Tone og Karin. Han har oppkalt de etter mamma og tante, og nå kjenner jeg tårene presse på men jeg smiler dem bort. Raphael forteller at de andre voksne i landsbyen er i begravelse og når jeg spør når de er tilbake tar han en titt på solas posisjon og konkluderer med et par timer. Tenk å leve slik, tenker jeg. Jeg kjenner barna igjen fra bilder og de er usedvanlig pene alle sammen.

Vi bestemmer oss for at morgendagen, lørdag, skal være festdag i landsbyen.

Det kan tyde på at hele Malawi er uten drivstoff for en periode. Hvis vi ikke har store ønsker om å bli her ute i bushen eller sykle til Sør-Afrika er vi avhengige av bensin. Det endte dermed med at vi måtte kjøpe 20 liter bensin på svartemarkedet. Helt ok det, litt skummelt.

31. mars 2012

Klokka 21.14

Festdagen har vert utrolig bra og full av intrykk! Nå er jeg veldig sliten. Det er pappa også, han ligger rett ut på senga og sovner hvert øyeblikk.

I dag tidlig dro vi til landsbyen og fikk med oss Raphael og Matias, en annen av mennene, til markedet ca tre kvater unna med bil. Mennene forteller oss at de drar på dette en gang i året, det er en lang gåtur.

Vi snakket med de eldste i Chikwawe angående det mest avgjørende for dem nå. De forteller oss at de hadde nogenlunde greit med mat og de selger sine egne produkter. Men et stort problem er husenes tilstand. Takene i deres små hytter er for det meste laget av halm og gress og er ikke sikkert eller tett. Dette fører til store vannmasser i husene under regntiden. Når alt de har blir vått og fuktig er det lett å få lungebetennelse. I Norge kan lungebetennelse lett kureres, men her er det svært dødelig. Derfor har vi bestemt at pengene som er samlet inn gjennom malawifriends.com skal brukes hovedsaklig på gjennoppbygging av tak og hjem, i tillegg til grunnleggende midler.

På markedet var det mange inntrykk og mye rart å se. Vi kjøpte inn det de trengte i landsbyen og mat til festen. Kjøttet til kvelden kjøpte vi av en lokal slakter. Vi vet ikke hvilket dyr det var, pappa tippa på elefant, jeg tipper sebra.

Hjemme i landsbyen var folk kommet fra fjern og nær for fest og alle var overlykkelige for det vi hadde kjøpt på markedet. Jeg som kvinne ble satt i gang på kjøkkenet, altså ved bålet, og kutta opp det udefinerbare dyret og grønnsakene. Jeg er glad jeg fikk delta på matlagingen for da var det lett å si nei takk til en smaksprøve. Jeg er ikke pysete, men jeg følte ikke for å spise kjøtt de hadde koka på vaskevannet, men i det hele tatt en kul opplevelse. Menneskene i landsbyen og festgjestene spiste mat som gale og høvdingen koste seg med en carlsberg øl. Festdagen har vert vellykka og jeg er utrolig lykkelig. I morgen skal vi dele ut klær og leker vi har med fra Norge og ta farvel med den fantastiske gjengen.

1. april 2012

Klokka 20.20

I dag til morgenen ble det ikke frukost på oss. Strømmen hadde gått. Heldigvis hadde min kjære mor lagt knekkebrød og lefser i kofferten, vi sender varme tanker hjem til verdens beste mor og kone.

Da vi kom til landsbyen manglet det en av de eldste mennene. Vi fikk beskjed om at han skulle komme om en halv time men vi kunne bare starte med å dele ut klærne og diverse. Han kom etter to timer, tid er nemlig ingen bekymring her. Vi fikk alle til å sette seg, men det tok ikke lang tid før det var totalt kaos og kvinner ropte og barn skreik og krabba opp beina mine. Her var det bare å ta kontroll. Jeg fant fram den strenge meg og fikk litt orden på det hele. Etter noen runder med hvordan man skal bruke innestemme, ute, og det å prøve å sitte i ro, fikk vi delt ut klær og leker til hele landsbyen. Alle fikk litt og var utrolig takknemmelige. Vi fikk høre sikkert hundre ganger at Gud må velsigne Norge og at de aldri kom til å glemme denne dagen.

Vi foralte de eldste i landsbyen om malawifriends.com og gleden og takknemmligheten var utrolig stor. De var så lykkelige og det var ikke til å tro for dem. Alle dere hjemme som har støtta prosjektet har virkelig vert med å gjøre en forskjell. Vi har sammen gjort en utrolig stor og god gjerning for mange fattige mennesker i Malawi. Jeg skulle ønske jeg kunne ta dere alle med hit så dere fikk oppleve den gleden jeg opplever ved å hjelpe disse menneskene. Men dere skal vite at dere er med på reisen og jeg er utrolig glad for alt dere har bidratt med. Som jeg sa til menneskene i landsbyen; dette er bare begynnelsen!

*Nå er vi tilbake i Linlongwe og klare for avreise til Johannesburg i morgen. Det var trist å dra fra Chikwawe, men deilig å tenke på alt vi har fått gjort. I tillegg til det jeg tidligere har nevnt har vi i dag fått åpnet en bankkonto i den lokale banken. Den kan kun bli brukt av de eldste mennene i landsbyen og står under navnet malawifriends.com. På denne måten blir det enklere for organisasjonen å hjelpe Malawi fra Norge og vi får også tilgang til kontoen. Dette er et stort steg i riktig retning!

Internett her er utrolig dårlig så får ikke lastet opp bilder, men det kommer så fort vi har mulighet!*